Finaste vårblomen

Det er ny konkurranse hos Anne på Moseplassen, denne gongen inviterar ho oss til å vise fram dei finaste vårblomane. Korleis i all verda skal ein klare å velje? Om våren, når me er sultefora på blomar og farge i hagen, er kvar ei lita spire kjærkommen og alle blomar som visar seg er usannsynleg vakre. 

Her i Blåbærhagen er ein av dei første som dukkar opp krokusane. Me har mange av dei, sannsynlegvis planta for lenge, lenge sidan og dei har fått spreie seg fritt i plen og under buskar. Det skal dei få gjøre vidare også! 

Denne her fann eg i Muséhagen her i byen for ei tid tilbake, eg syns den var så nydeleg der den kikka opp mellom vinterdekket. Den skal få vere min kandidat i denne konkurransen.

Hønseraser til hagen

Høns kommer i alle former og farger, og det er opp til deg og din smak hvilken rase du ender opp med.  For oss i Blåbærhagen har noen kriterier diktert hvilke høner vi har hatt og fortsetter å ha. For oss er eggene viktige. Legger ikke høna egg mister den litt av funksjonen sin. Et annet kriterium er at den må være rolig og omgjengelig. Dette er spesielt en fordel om du skal ha frittgående høns. Så må de få kyllinger som kan gi et bra slakt, da må de være av en viss størrelse. Det siste kriteriet er at den må være hardfør og tåle regnet og vinden her. Og over alt dette ligger at den skal være vakker å se på.

Valget av rase er viktig, for det bestemmer hvor mye plass du må beregne til uteområde og hus. Store høns trenger mer plass enn små, men de er på den andre siden ofte roligere og flyr ikke så mye. 

Jeg skal ikke gå for mye inn på utviklingen av tamhøner, men de fleste rasene vi har idag er utviklet av mennesker for å tilfredsstille menneskelige behov. Noen raser er rimelig sære, mens andre har bevart mye av urhønen i seg. Utviklingen av tamhøner har skapt noen generelle kategorier. Vi har høner som er avlet frem for å legge mest mulig egg, og andre er avlet frem for å ha mye kjøtt. Noen høner er såkalte "dual purpose" som er både gode eggleggere og har mye kjøtt. I andre enden har vi kamphøns som er avlet frem for hanekamper, og prydhøns som er avlet frem for nydelige fjær. Av nesten alle raser er det også skapt dvergraser, som er små varianter av rasene. Et godt sted å lese mer om ulike hønseraser er her.

Våre første høner var av rasen Australorp. Dette er en "dual purpose"-høne som både legger mye egg og som blir ganske stor. En voksen Australorphane på fire kilo gjør mye av seg på middagsbordet! Det fine med australorpene er at de er veldig tillitsfulle og blir fort tamme. Dette er store og robuste høner som samtidig er veldig kvikke og smarte. Det er tydelig at hønene lærer fort, spesielt når det gjelder mat, og de roter rundt etter godbiter hele dagen.

De finnes i hvit, blå og svart. Vi har en blå (som egentlig er mer grå, men i rasebeskrivelse kalles det altså blå) og ei svart høne som vi har hatt siden vi begynte med høner i 2007. Det fine med å ha de samme hønene i så lang tid er at du ser tydelig forskjeller i personlighetene deres. Den grå er mye mer tillitsfull enn den svarte og kan følge oss rundt i hagen.  Vi har ikke hatt hjerte til å slakte de to gamle damene selv om de ikke legger så mange egg lenger. Derfor skaffet vi oss to nye australorphøner i fjor i samme farger som skal overta som eggleggere. Eggene de legger er lysebrune. 

For et par år siden overtok vi noen voksne høner av rasen Orpington. Dette var to høner og en hane som vi håpet skulle gi oss noen riktig store kyllinger til slakt, men slik ble det ikke. Orpington er store, nydelige høner. Hanen veier rundt 4 kilo og hønene er bare litt lettere. På bildet over er Orpingtonhøna til høyre, den andre er den svarte australorphøna som klekte ut to kyllinger for noen år siden. Vi tenkte at dette skulle være riktige høner for oss, men de var i overkant rolige. De vraltet rundt og tilslutt fikk vi inntrykk av at alt de gjorde var å ete. Den kvikkheten du finner hos australorpene er byttet ut med en treghet som kan virke veldig irriterende, men det er mulig at våre bare var gamle. Orpington legger masse egg som er overraskende små for så store høner. Eggene er lysebrune. 

Hanen var likevel en trivelig og staselig kar, selv om vi mistenkte at han faktisk ikke klarte å betjene hønene slik vi håpet han skulle. Det ble bare to kyllinger igjen etter den hanen, men de smakte og mettet godt! Orpington er altså å anbefale om du liker svært rolige høner.

En rase som er det motsatte av Orpington er italienere. Dette er mye mindre høner enn de over og med et helt annet gemytt. Italienere er det en kaller en lett rase og de legger mye egg. På bildet over ser du hanen vi hadde og til venstre stikker høna hodet frem. Hanen vår var en hissig kar som gol både titt og ofte. Til hans forsvar har vi aldri hatt en mer spradende og staselig hane. I forhold til australorpene er de veldig skvetne og flakser rundt om de blir forstyrret. De hønene vi hadde måtte vi til slutt bare gi bort fordi vi hadde problemer med å holde dem på plass i innhengingen. Italienerne er kanskje de flotteste hanene i hønseverdenen, men altså litt for skvetne for oss.

En annen rase som også skal være gode eggleggere og gode til middag er Plymouth Rock. Vi hadde den tverrstripa varianten, men trur vi fikk noen dårlige individ. Hanen som er lysere i fjærene og som står fremst her var flott, men hønene var små og la også mindre egg enn de skulle. Alt i alt ble vi ordentlig skuffa over denne rasen, men sannsynligvis var vi bare uheldige. Dette er høner vi egentlig har lyst til å prøve igjen, for de er ordentlig fine!

En annen rase som vi også har hatt litt dårlige erfaringer med er Rhode Island Red eller RIR som den kalles blant hønsefolk. På bildet er den ute sammen med italienerhanen og vi kan se litt av den breie flotte figuren til rasen. Denne høna la mye egg i starten, men det dabbet en del av etterhvert. Verre var det un var hissig, og hakket mye etter de andre hønene. RiR er i likhet med australorpen en rase som er utviklet både som egglegger og som kjøttrase. Igjen tror jeg at vi var uheldige med vårt individ og dette er en rase vi absolutt skal prøve igjen.

Dette er en Isbar. Det er en ganske ny svensk rase som egentlig ikke er godkjent i rasestandarden, men som likevel er en utrolig spennende høne, Den er liten, nyskjerrig, nøysom og den legger store grønne egg!

Den finnes i andre farger enn denne grå fargen som vi har, men som rase er den bare å anbefale. Vi har hatt denne høna siden 2008 og hun har lagt utrolig mange store egg. Hun sniker seg inn og ut av innhengingen som hun vil, men i motsetning til de store hønene gjør hun liten skade i blomsterbedene. Isbarhøna er dessuten veldig selvstendig i forhold til de andre hønene. 

En rase som jeg har fått sansen for nesten kun på grunn av fjærene er sølv sortrandet Wyandotte. Dette er store rolige høner som skal legge godt med egg, men fordi oppdretterne har sett seg blinde på utseende legger den hverken store nok eller mange nok egg. Men du og du så fine de er! Hanen på bildet er den eneste kyllingenen vi fikk av den første wyandotthanen vår. Faren hans hadde et vidunderlig lynne og galte veldig lite. Desverre følger ikke sønnen i hans sporer og han her galer både titt og ofte. Igjen er rasen opprinnelig avlet frem både for kjøtt og egg. Kyllingene er store og har nydelig kjøtt.

En annen høne som er kommet til oss på grunn av en spesiell egenskap er den dobbelt randtegnede Barnevelderhøna vår. Hun skal legge mørkebrune egg, men de eggene vår høne legger er vel mer mellombrune. På bildet er hun ikke helt voksen og bak kan en se en ung australorphøne. Her kan dere se flere bilder av denne høna som voksen.

Vi har også hatt en del høner av blandingsrase, for eksempel denne som vi kaller Sølvhalsen. Hybrider der minst en av foreldrene er renraset skal være veldig gode eggleggere, og det stemmer så vidt vi kan bedømme. De er ofte robuste, og det kan dukke opp artige fargesammensetninger. 

Nå har vi ikke skrevet noe om dverghøns, fordi vi aldri har hatt noen. Opprinnelig ble dvergvariantene utviklet for å gi god eggproduksjon på mindre plass og med mindre fòr. Det er utvilsomt mer plassbesparende med dverghøns, og de gjør nok mindre skade i blomsterbedene også om de kommer til der.

Dette er våre erfaringer med de hønserasene vi har hatt, håper noen kan ha nytte av dem. Neste innlegg i hagehønsserien skal handle om hønsehus og innhengning, følg med!

Fint i hagen i dag

Eg har hatt fri i dag, påskeferien er i gang og det er vår i hagen. Kan det bli betre? Riktignok byrja å regne etterkvart, men før det fekk eg vere ute og rote litt rundt ei stund og leike meg med kameraet. Her er noko av det eg fann:

Blåbærlyng i knopp, raudhyll i ferd med å springe ut, lungeurt av ulike slag, den siste snøklokka, assortert lav og mose, egg frå Barnevelderhøna, topp av kuleprimula

Corydalis, veit ikkje kva for sort - den kom frå eit plantebyte eller planteloppis merka som "rød lerkespore". Sprer seg fint, no har eg fleire små tuer rundt omkring

Primula rosea 'Gigas' står også på spranget

Ein blå lungeurt eg fekk med meg frå parsellhagen i si tid, knall knall blå

Høns i hagen - ein serie

Som de kanskje ser så har eg pynta til påske her i bloggen! Og det måtte sjølvsagt bli med egg. Hønene verper på høygir om dagen, me hentar fem-seks egg i hønsehuset kvar dag. Er du ein av dei som lurar på å skaffe høns? Kanskje dette kan overtale deg:

Hønsehald har vore ein av dei tinga me har fått mest respons på her i bloggen frå starten av, og veldig mange dumpar innom på bakgrunn av hønserelaterte nettsøk. Det er tydeleg at fleire har spørsmål og ting dei lurar på rundt dette feltet. Så no tenkte me rett og slett at me skulle skrive litt systematisk om våre erfaringar etter fire år med hagehøns. Det blir ein liten serie i løpet av våren, og me skal ta for oss tema som valg av rase, hønsehus, uteområde, fòring, hane eller ikkje, ruging, oppal og slakting. Underveis håpar me på å komme med konkrete og praktiske tips som kan vere til nytte. Så hvis du er ein av dei som drømmer om høns i hagen så er det berre å følge med!

Broen

Nei, dette skal ikke handle om den over Øresund, men den som går over bekken vår. Nå har jeg fått laget alt klart og det eneste som mangler nå er tauet som skal fungere som rekkverk. I helgen diskuterte vi om vi faktisk skulle droppe dette, men så fikk vi se hvordan en gutt på to år springer over broen og da ble det klart at rekkverk må vi ha. En utfordring med bro i hagen er at den skal se ut som om den fungerer. Det er lett for at en bro bare blir pynt og at den derfor ser ut som det den er, nemlig noe som er plassert ut. Det har noe med dimensjonene til broen å gjøre også. En kan ikke ha en stor bro til en liten bekk og det er viktig at rekkverket må stå i forhold til størrelsen på broen. Med en tauløsning så unngår vi at rekkverket blir for voldsomt og at broen derfor ser "feil" ut. I tillegg får Elisa finne frem sjømannsknepene sine og spleise litt tau igjen.

Helgene er hektiske nå og det er mye som skal passes inn. Familiebesøk, småbarn og andre ting krever sin tid når vi egentlig har mest lyst til å være ute i hagen. Det faktiske hagearbeidet skjer i noen få travle fritimer. Før et familiebesøk på søndag rakk vi å begynne beplantingen av "elvebredden" vår. Så langt har vi satt ned vanlig gul iris, blålilla julistorkenebb, marikåpe, fagerklokke og en svær hvit kongslys (Verbascum chaixii) som ble for stor for staudebedet. Vi flyttet også en ormetelgbregne hit, de vokser vilt rundt oss i store mengder, og tenkte å plante flere bregner under broen og mellom steinene ned mot selve bekkefaret. Ellers skal vi også plante en hel del blå sibiriris, og noen storbladete hosta.

 - Ove (og Elisa har bidratt med planteinfoen)

Årets første bukett

... er ikkje store saken, men du verden så glad eg blir av den!

Elles har eg fått laga meg ei såliste, i år skal det nemlig vere system i galskapen. Forhåpentligvis.

Vårblomstring i Muséhagen

I går såg eg eit innlegg hos Josefin med bilder frå Muséhagen i Bergen, og då tenkte eg eg måtte legge ut nokre eg også. Dei er ikkje heilt dagsferske, eg tok dei 5. mars, men trur dei tåler å bli sett likevel. Denne hagen ligg ved Bergen Museum, eller Universitetsmuseet som det no heiter, og blei anlagt heilt på tampen av 1800-talet. Den er ei perle på ca 14 mål med eit rikt utval planter. Eg er så heldig at eg jobbar like ved og kan rett som det er ta lunsjpausen på hagevandring. No er det på tide å gjøre det igjen for det har sikkert skjedd mykje sidan sist, men slik såg det i alle fall ut for om lag to veker sidan:

Krokus som tittar opp gjennom vinterdekket

Helleborus

Kroks av noko slag, tommasinianus kanskje?

Rhododendrum dauricum - ein av dei aller første rhododendronane.

Erantis - vinterblom

Hamamelis - trollhassel

Scilla mischtschenkoana

Pieris med nydelige klokkeblomar

Første frø i jorden!

Da har vi begynt å så til grønnsakshagen. I år som i fjor er det gulrøttene som er først ute. I år utvider vi både med å bruke 1,75 liters kartonger og ved å øke til 20 kartonger. Her kan vi også slå et slag for Qmeieriene som er vårt favortittmeieri etter smørfadesen i vinter.  Kåre Aamlid lover oss 16 kg på en kvadratmeter, altså 16 1,5 liters kartonger med 16 frø i hver kartong. Det gikk med en 50 liters sekk med jord for å fylle kartongene, men jorden ender opp i grønnsakssengen til slutt. Som i fjor sår vi med "Nantes 2" fra Impecta som fungerte veldig godt her hos oss. I tillegg har vi kjøpt en pakke med  både gule, røde og hvite gulrøtter fra  Plants of Distinction. 

Gulrøtter er noe ordentlig herk å så, og selv om det er moro i begynnelsen blir man uten unntak lei når det skal fordeles noen og tyve frø i hver kartong. Da er det godt med små flittige fingrer som kan hjelpe til. Nå står kartongene på soverommet frem til de spirer og da skal de i kjelleren under lys slik at de er klare til å plantes ut mot slutten av april.

- Ove

Sammenplanting i rødt og blågrønt

Eg slenger meg med på Moseplassen sin konkurranse igjen, denne gongen er det sammenplantingar som står i fokus. Eg har vore veldig i stuss om kva for eit bilde eg skulle velje, kanskje mest fordi eg ikkje har så mange å ta av. Sammenplantingar er vanskelege å fotografere syns eg, kjem du for tett på så blir det dei sedvanlege nærbilda, men når du prøver å få litt avstand slik at ein ser heile "bildet", så blir det kjedeleg og formlaust. Hmm. Her har eg noko å øve meg på, ser eg.

Men nokre kandidatar dukka jo opp, for eksempel den gule irisen og den lilla storkenebben, skogbunnsbedet mitt, akeleiene og heucheraen, cosmos og astilbe eller kanskje til og med rødbetene og purreløken?

Men når det kom til stykket valgte eg ikkje eit bilde frå Blåbærhagen, men frå den adskillig meir storslåtte Parc de Bagatelle. Vakker, vakker hage! Der kom eg over denne slåande kombinasjonen. Kven skulle vel trudd at ein ildraud tulipan skulle vere så veldig fin mot ein bakgrunn av blågrøne hostablader? 

Parc de Bagatelle ligg midt i Boulogneskgen i Paris, og er ein av byens fire botaniske hagar. Den blei anlagt på slutten av 1700-talet, visstnok som resultat av eit veddemål mellom Marie-Antoinette og greven av Artois som nett hadde kjøpt eigedomen. Dronninga vedda på at greven ikkje kunne gjøre skogsområdet om til ein hage i løpet av 64 dagar, men greven vedda i mot og vann. Det kan me alle vere glade for!

I 1905 blei parken kjøpt av det offentlege, hagane blei restaurert og opna for publikum. Bagatelle er kjent for rosehagen sin som visstnok har over 1200 sortar. Me var der jo på våren, då var det ikkje mange roser å sjå. Men mykje, mykje anna fint; orangeriet, dammar og bekkar, enger med narcissar, sirlige parterrebed fulle av tulipanar, kirsebærbomstring, i det heile tatt massevis av flotte tre, og ikkje minst kjøkkenhagen eller potageren. Eg trur kanskje den imponerte oss mest av alt - dei espaliererte frukttrea som fungerte som veggar og gjerder, den stramme symmetrien, det dekorative i nyttevekstane. Det var nok her Ove fekk sin hang til espaliering, men sjølv om han no etterkvart har heile fem strengt beskorne eple- og plommetre blir det nok aldri nokon Bagatellestandard hos oss.

Kort sagt - er du hageinteressert og skal til Paris er det berre ein ting å gjøre, ta turen til Parc de Bagatelle!

Og eg, eg skal ta masse bilder av sammenplantingar dette året.

Driving av kvistar

Eg eksperimenterar litt med driving av ymse kvistar og greiner frå hagen. For ei veke sidan tok eg inn syrin, raudhyll, matsøtmispel, bøk, alperips, forsythia, blodrips, azalea, blankmispel og naturlegvis blåbærlyng. Målet er å strekke litt på sesongen for snittblomar frå hagen. Av ulike årsaker (transportutslepp, kjemiske plantevernmidler og dårlege arbeidsvilkår i dyrkingslandet) kvir eg meg for å kjøpe snittblomar frå blomsterbutikken. I Blåbærhagen prøver me å leve på mest mogleg berekraftig vis, og løysinga blir då blomar frå eigen hage (sjølv om det nok hender at eg sprekker litt når eg blir veldig frista...). Hagesesongen er jo som kjent kort men med driving kan ein altså jukse litt! Når plantene kjem inn i varmen får dei fart på knoppsprett og blomstring, og me får pynt i heimen.

Når eg hadde tatt inn kvistane sette eg dei først i kokande vatn, om lag eit minutt. Det mjuknar barken og gjer dei betre rusta til å trekke inn vatn. Så sette eg dei romtemperert vatn tilsett ei teskjei sukker og ei teskjei eddik. Vanleg blomsternæring inneheld gjødsel og mugg/bakteriehemmande stoffer, eg har lest at sukkeret gir næring nok og at eddiken skal ta knekken på bakteriar og mugg. Så langt kan eg i alle fall seie at vatnet er klarare enn det pleier å vere når eg ikkje har tilsett noko, og kvistane mine ser friske og fine ut.

Enkelte planter er jo sikre kort, som blåbærlyngen. Eg byrjar ofte å ta den inn rett etter jul, men best resultat får ein nok i februar/mars/april. Den brukar eit par veker på å springe ut, og når den endeleg gjør det kjem det fram masse fine saftiggrøne blader og delikate små blomar. Kanskje denne ladningen er på topp til neste helg? 

Blodrips er også bra. Me kjøpte ein busk i forfjor, eit viktig motiv for meg var nettopp driving. Den er jo liten enno men eg drista meg til å klippe ei lita grein i år. No står den med knoppar, ikkje så mange riktignok men det vil nok kome seg når busken er blitt meir moden. Dei er så fine!

Forsythia eller gullbusk er jo kjent og kjær til driving. Hos oss er også denne busken relativt nyetablert så min stakkar einslege kvist viser ikkje teikn til blomar. Men vanlegvis er gullbusken villig og vakker, og kan drivast frå januar og utover heile våren. 

Syrin kan vere litt vanskeleg men det ser ut til å bli blomar på den også, knoppar har den i alle fall!

Elles er eg positivt overraska over raudhyllen, eg syns den er så fin i blom ute om våren og det ser den ut til å bli inne også. Svære klaser med knoppar som er dekorative i seg sjølv. Eg er spent på korleis dei ser ut om nokre dagar.

Elles er det litt ymse. Eg hadde store forhåpningar til matsøtmispelen, men det ser ut til å blir berre blad. Blankmispelen er kjedeleg men det var vel som venta. Azaleaen viser ikkje teikn til å sprette enno, heller ikkje bøken. Alperipsen er full av små museøyrer, ganske fine men litt kjedelige på eigenhand.

Det finaste av alt er plommer eller kirsebær. For nokre år sidan tok eg med meg kappet då far min beskar frukttrea sine, og plommene sto i full blom etter kort tid. Eple er også fint men har ein tendens til å visne fort. Pil og selje gir fine gåsungar, og på lerk får du delikate, lysegrøne nåler.

Nokon andre som har holdt på med driving? Har de tips til andre planter som blir fine? Eg gler meg til å følge med på mine vidare, kanskje eg kjem med ei oppdatering her etterkvart!

- Elisa