tirsdag 10. april 2012

Hønseraser til hagen

Høns kommer i alle former og farger, og det er opp til deg og din smak hvilken rase du ender opp med.  For oss i Blåbærhagen har noen kriterier diktert hvilke høner vi har hatt og fortsetter å ha. For oss er eggene viktige. Legger ikke høna egg mister den litt av funksjonen sin. Et annet kriterium er at den må være rolig og omgjengelig. Dette er spesielt en fordel om du skal ha frittgående høns. Så må de få kyllinger som kan gi et bra slakt, da må de være av en viss størrelse. Det siste kriteriet er at den må være hardfør og tåle regnet og vinden her. Og over alt dette ligger at den skal være vakker å se på.

Valget av rase er viktig, for det bestemmer hvor mye plass du må beregne til uteområde og hus. Store høns trenger mer plass enn små, men de er på den andre siden ofte roligere og flyr ikke så mye. 

Jeg skal ikke gå for mye inn på utviklingen av tamhøner, men de fleste rasene vi har idag er utviklet av mennesker for å tilfredsstille menneskelige behov. Noen raser er rimelig sære, mens andre har bevart mye av urhønen i seg. Utviklingen av tamhøner har skapt noen generelle kategorier. Vi har høner som er avlet frem for å legge mest mulig egg, og andre er avlet frem for å ha mye kjøtt. Noen høner er såkalte "dual purpose" som er både gode eggleggere og har mye kjøtt. I andre enden har vi kamphøns som er avlet frem for hanekamper, og prydhøns som er avlet frem for nydelige fjær. Av nesten alle raser er det også skapt dvergraser, som er små varianter av rasene. Et godt sted å lese mer om ulike hønseraser er her.

Våre første høner var av rasen Australorp. Dette er en "dual purpose"-høne som både legger mye egg og som blir ganske stor. En voksen Australorphane på fire kilo gjør mye av seg på middagsbordet! Det fine med australorpene er at de er veldig tillitsfulle og blir fort tamme. Dette er store og robuste høner som samtidig er veldig kvikke og smarte. Det er tydelig at hønene lærer fort, spesielt når det gjelder mat, og de roter rundt etter godbiter hele dagen.

De finnes i hvit, blå og svart. Vi har en blå (som egentlig er mer grå, men i rasebeskrivelse kalles det altså blå) og ei svart høne som vi har hatt siden vi begynte med høner i 2007. Det fine med å ha de samme hønene i så lang tid er at du ser tydelig forskjeller i personlighetene deres. Den grå er mye mer tillitsfull enn den svarte og kan følge oss rundt i hagen.  Vi har ikke hatt hjerte til å slakte de to gamle damene selv om de ikke legger så mange egg lenger. Derfor skaffet vi oss to nye australorphøner i fjor i samme farger som skal overta som eggleggere. Eggene de legger er lysebrune. 

For et par år siden overtok vi noen voksne høner av rasen Orpington. Dette var to høner og en hane som vi håpet skulle gi oss noen riktig store kyllinger til slakt, men slik ble det ikke. Orpington er store, nydelige høner. Hanen veier rundt 4 kilo og hønene er bare litt lettere. På bildet over er Orpingtonhøna til høyre, den andre er den svarte australorphøna som klekte ut to kyllinger for noen år siden. Vi tenkte at dette skulle være riktige høner for oss, men de var i overkant rolige. De vraltet rundt og tilslutt fikk vi inntrykk av at alt de gjorde var å ete. Den kvikkheten du finner hos australorpene er byttet ut med en treghet som kan virke veldig irriterende, men det er mulig at våre bare var gamle. Orpington legger masse egg som er overraskende små for så store høner. Eggene er lysebrune. 

Hanen var likevel en trivelig og staselig kar, selv om vi mistenkte at han faktisk ikke klarte å betjene hønene slik vi håpet han skulle. Det ble bare to kyllinger igjen etter den hanen, men de smakte og mettet godt! Orpington er altså å anbefale om du liker svært rolige høner.

En rase som er det motsatte av Orpington er italienere. Dette er mye mindre høner enn de over og med et helt annet gemytt. Italienere er det en kaller en lett rase og de legger mye egg. På bildet over ser du hanen vi hadde og til venstre stikker høna hodet frem. Hanen vår var en hissig kar som gol både titt og ofte. Til hans forsvar har vi aldri hatt en mer spradende og staselig hane. I forhold til australorpene er de veldig skvetne og flakser rundt om de blir forstyrret. De hønene vi hadde måtte vi til slutt bare gi bort fordi vi hadde problemer med å holde dem på plass i innhengingen. Italienerne er kanskje de flotteste hanene i hønseverdenen, men altså litt for skvetne for oss.

En annen rase som også skal være gode eggleggere og gode til middag er Plymouth Rock. Vi hadde den tverrstripa varianten, men trur vi fikk noen dårlige individ. Hanen som er lysere i fjærene og som står fremst her var flott, men hønene var små og la også mindre egg enn de skulle. Alt i alt ble vi ordentlig skuffa over denne rasen, men sannsynligvis var vi bare uheldige. Dette er høner vi egentlig har lyst til å prøve igjen, for de er ordentlig fine!

En annen rase som vi også har hatt litt dårlige erfaringer med er Rhode Island Red eller RIR som den kalles blant hønsefolk. På bildet er den ute sammen med italienerhanen og vi kan se litt av den breie flotte figuren til rasen. Denne høna la mye egg i starten, men det dabbet en del av etterhvert. Verre var det un var hissig, og hakket mye etter de andre hønene. RiR er i likhet med australorpen en rase som er utviklet både som egglegger og som kjøttrase. Igjen tror jeg at vi var uheldige med vårt individ og dette er en rase vi absolutt skal prøve igjen.

Dette er en Isbar. Det er en ganske ny svensk rase som egentlig ikke er godkjent i rasestandarden, men som likevel er en utrolig spennende høne, Den er liten, nyskjerrig, nøysom og den legger store grønne egg!

Den finnes i andre farger enn denne grå fargen som vi har, men som rase er den bare å anbefale. Vi har hatt denne høna siden 2008 og hun har lagt utrolig mange store egg. Hun sniker seg inn og ut av innhengingen som hun vil, men i motsetning til de store hønene gjør hun liten skade i blomsterbedene. Isbarhøna er dessuten veldig selvstendig i forhold til de andre hønene. 

En rase som jeg har fått sansen for nesten kun på grunn av fjærene er sølv sortrandet Wyandotte. Dette er store rolige høner som skal legge godt med egg, men fordi oppdretterne har sett seg blinde på utseende legger den hverken store nok eller mange nok egg. Men du og du så fine de er! Hanen på bildet er den eneste kyllingenen vi fikk av den første wyandotthanen vår. Faren hans hadde et vidunderlig lynne og galte veldig lite. Desverre følger ikke sønnen i hans sporer og han her galer både titt og ofte. Igjen er rasen opprinnelig avlet frem både for kjøtt og egg. Kyllingene er store og har nydelig kjøtt.

En annen høne som er kommet til oss på grunn av en spesiell egenskap er den dobbelt randtegnede Barnevelderhøna vår. Hun skal legge mørkebrune egg, men de eggene vår høne legger er vel mer mellombrune. På bildet er hun ikke helt voksen og bak kan en se en ung australorphøne. Her kan dere se flere bilder av denne høna som voksen.


Vi har også hatt en del høner av blandingsrase, for eksempel denne som vi kaller Sølvhalsen. Hybrider der minst en av foreldrene er renraset skal være veldig gode eggleggere, og det stemmer så vidt vi kan bedømme. De er ofte robuste, og det kan dukke opp artige fargesammensetninger. 

Nå har vi ikke skrevet noe om dverghøns, fordi vi aldri har hatt noen. Opprinnelig ble dvergvariantene utviklet for å gi god eggproduksjon på mindre plass og med mindre fòr. Det er utvilsomt mer plassbesparende med dverghøns, og de gjør nok mindre skade i blomsterbedene også om de kommer til der.

Dette er våre erfaringer med de hønserasene vi har hatt, håper noen kan ha nytte av dem. Neste innlegg i hagehønsserien skal handle om hønsehus og innhengning, følg med!

10 kommentarer:

  1. Her var det klart litt å lære! Fantastisk flotte å se på alle sammen, men jeg tror ikke det blir noen skvetne italienere her i hagen :) Jeg følger med!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, italienarane var nok ikkje for oss heller. Sjøkv om hanen var aldri så flott!

      Slett
  2. Lærerikt:) Jeg ønsker meg høns i hagen. Men jeg liker ikke å ta i dem... så jeg må få noen andre til å få lyst på dem også:)Men tror ikke jeg hadde klart å spise dem... synes det er ille nok å tilberede en kalkun til jul...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan jo vere greit med nokon som kan gå i nærkontakt med dei då!

      Slett
  3. Dette var nyttig lesing :) Flotte bilder av flotte fugler! Vi ønsker å ha høns i hagen før eller siden og jeg gleder meg alt til det neste innlegget ditt. Bare tanken på å slakte gjør meg helt svimmel så de vil nok ikke ende sine dager på middagsbordet. Mer kortreist mat får en ikke, men likevel...

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det er jo eit ærlig valg det der med slakting eller ikkje, og eg skjønner veldig godt at mange kvir seg for det. Både eg og Ove er forsåvidt vokst opp med sånt rundt oss, og det var ikkje eit vanskeleg valg for oss. I to år no har me vore sjølvforsynte med kylling og eg må seie det er veldig tilfredsstillande å ete fuglar som du veit har gått på grønt gras eit steinkast frå kjøkkenbenken. Dette skal me skrive meir om i eit seinare innlegg!

      Slett
  4. Så mange flotte hønseraser. Skulle gjerne hatt høns, men vi bor litt for tett på andre til at det er aktuelt her. Det er stas å hente egg fra egne høner. Jeg vokste opp på gård og der hadde vi alltid høns. Det var vel for det meste hvite italienere, så de var ikke så fine som dine.

    SvarSlett
  5. Det er så trivelig med høns i hagen , og jeg har det!! Jeg har også anskaffet meg rugemaskin og nå er det bare noen dager igjen til kyllingene klekkes! Gleder meg til det! Det er Faverolls, Wyandotter, Maran, Kockin og blanding av brun italinerer, jærhøne og minorka. Disse blandingskyllingene vet en jo ikke hva blir men det er også spennende. Det er nesten vanskelig å begrense hvilke slag en skal ha. Våre går fritt ute og jeg syns det er verre at de skiter på trappa enn at de sparker i bedene! Når man har høns må en regne med at en må avlive ei høne nå og da!

    SvarSlett
  6. Vi hadde fire brune Lomann i flere år. Hetti, Letti, Netti og Ingrid var navnene deres. Når de andre hønene gikk til ro i hønsehuset så vaglet Hetti seg på bagasjebrettet på sykkelen istedet. Hun likte å sykle. Hver dag var Hetti med når jeg hentet Anine på SFO. Hetti i sykkelkurven foran og Anine på bagasjebrettet bak. En gang la Hetti et egg i skolegården. Nå har vi ikke høner, men vi savner det.

    SvarSlett
  7. Ja, disse var kjempe flotte , alle sammen . Jeg gleder meg til i morgen , da skal jeg hente meg 2 faverols, 1 australops og en silkekylling og 2 blandet silke/faverols. Har en søt sort Chabo, 2 gule dverg chockin, og et par dverg Sussex.

    SvarSlett