Frukttrær

Som gamle lesere vet har vi hatt et stort problem her i Blåbærhagen, nemlig hjorten. Da vi flytta inn her gikk han rundt hushjørnet som han ville og spiste alt vi satte i jorda. For en som gledet seg til å dyrke frukt selv var dette helt uakseptabelt. Hjortegjerdet vårt er godt dokumentert her på bloggen og har fungert godt. Likevel har vi aldri vært helt trygge på at ingen kom til å ødelegge alt, så vi har ventet med å plante frukttrær til vi var ferdig med gjerdet. I fjor sommer klarte jeg ikke å vente lenger og begynte å rydde den ene plassen jeg mente måtte være trygg for dette fæle skadedyret. Det er på en liten hylle nedenfor huset, faktisk oppå septikktanken vår. Her var det en ustelt forvokst hekk og diverse ugress som vokste. Vi brukte det som en oppbevaringsplass for jord og potter.

Det jeg innså var at det var svært gunstige forhold for trær siden solen skinner fra seks om morgenen og utover til fire fem tiden på ettermiddagen. Det eneste problemet her er jord eller mangelen på det. Som sagt er det altså septikktanken og fjell som ligger under et tynt lag av jord, murpuss og malingsflak. På dette tidspunktet hadde jeg ikke fått plantet noen frukttrær og begynte å bli rimelig utålmodig. Planen min for denne plassen er nok påvirket av det. Jeg fant ut at den beste måten å dyrke frukttrær her ville være som vifte eller espaliert mot en vegg. På denne måten vil en også kunne kontrollere veksten på en helt annen måte siden de måtte vokse i kasser. Frukten jeg bestemte meg for var moreller (sunburst), plomme (opal) og eple (nanna). 

På bildet ser en kassen til morellen nærmest og plommen etter vinduet. Epletreet skal espalierest opp mot et armeringsnett som også fungerer som vegg mot naboen. For å virkelig utnytte plassen laget jeg og to kasser til jordbær. Nå skal det sies at det er litt liten plass på veggen til fullvoksne viftetrær som kan bli store, men jeg tenker at det å bo i en kasse og bli klippet jevnlig vil hemme veksten, men det får vi se.

Så etter en lang dag med planting av både trær og jordbær gikk jeg til sengs fornøyd som bare det. Det jeg våknet opp til var at alt var spist opp og trakket ned. Ikke bare var alle bladene spist, men grenene var knekt også. Jeg har fortsatt ikke kommet over det og kan vel aldri tilgi hjorten for det. I år er det som å begynne på nytt, men trærne vokser jo villig vekk. Nå har vi også fått opp mer gjerde og en port så kanskje kan vi få noe frukt her!