Nye kyllingar!

Ei av hønene våre blei brått "klukk" - det betyr at i staden for å verpe eitt nytt egg kvar dag, la ho seg til å ruge på både sine eigne og dei andre hønene sine egg i verpekassen. I naturtilstanden er høna sin syklus slik: tre veker med verping, tre veker med ruging og tre veker som kyllingmor. Mange tamhøns har mista desse instinkta, og legg seg aldri til å ruge. Andre kan finne å gjøre det, då heiter det at dei blir klukk. Nokon går lei etter eit par dagar og hoppar av egga - då går det sjølvsagt gale. Men nokre er skikkelige gullhøner og blir liggande til egga klekker. Me har ei slik høne, ho rugde fram kyllingar i fjor og no har ho jammen gjort det igjen. Ho fekk seg eit eige bur der ho og dei små kan vere i fred, men om eit par veker er dei nok klare til å flytte inn i hønsehuset til resten av flokken. I mellomtida kosar dei seg på den grøne plenen, til stor glede for oss alle. 

Han til høgre er tørst

Fins det noko søtare?

Hanefar følger godt med frå utsida

Hønemor leitar fram godbitar til dei små

Og dei vil gjerne ha!

-Elisa

Frukttrær

Som gamle lesere vet har vi hatt et stort problem her i Blåbærhagen, nemlig hjorten. Da vi flytta inn her gikk han rundt hushjørnet som han ville og spiste alt vi satte i jorda. For en som gledet seg til å dyrke frukt selv var dette helt uakseptabelt. Hjortegjerdet vårt er godt dokumentert her på bloggen og har fungert godt. Likevel har vi aldri vært helt trygge på at ingen kom til å ødelegge alt, så vi har ventet med å plante frukttrær til vi var ferdig med gjerdet. I fjor sommer klarte jeg ikke å vente lenger og begynte å rydde den ene plassen jeg mente måtte være trygg for dette fæle skadedyret. Det er på en liten hylle nedenfor huset, faktisk oppå septikktanken vår. Her var det en ustelt forvokst hekk og diverse ugress som vokste. Vi brukte det som en oppbevaringsplass for jord og potter.

Det jeg innså var at det var svært gunstige forhold for trær siden solen skinner fra seks om morgenen og utover til fire fem tiden på ettermiddagen. Det eneste problemet her er jord eller mangelen på det. Som sagt er det altså septikktanken og fjell som ligger under et tynt lag av jord, murpuss og malingsflak. På dette tidspunktet hadde jeg ikke fått plantet noen frukttrær og begynte å bli rimelig utålmodig. Planen min for denne plassen er nok påvirket av det. Jeg fant ut at den beste måten å dyrke frukttrær her ville være som vifte eller espaliert mot en vegg. På denne måten vil en også kunne kontrollere veksten på en helt annen måte siden de måtte vokse i kasser. Frukten jeg bestemte meg for var moreller (sunburst), plomme (opal) og eple (nanna). 

På bildet ser en kassen til morellen nærmest og plommen etter vinduet. Epletreet skal espalierest opp mot et armeringsnett som også fungerer som vegg mot naboen. For å virkelig utnytte plassen laget jeg og to kasser til jordbær. Nå skal det sies at det er litt liten plass på veggen til fullvoksne viftetrær som kan bli store, men jeg tenker at det å bo i en kasse og bli klippet jevnlig vil hemme veksten, men det får vi se.

Så etter en lang dag med planting av både trær og jordbær gikk jeg til sengs fornøyd som bare det. Det jeg våknet opp til var at alt var spist opp og trakket ned. Ikke bare var alle bladene spist, men grenene var knekt også. Jeg har fortsatt ikke kommet over det og kan vel aldri tilgi hjorten for det. I år er det som å begynne på nytt, men trærne vokser jo villig vekk. Nå har vi også fått opp mer gjerde og en port så kanskje kan vi få noe frukt her!

Hagen i mai

Mai er snart forbi, den begynte bra men siste tida har me vore herja av stormar som eigentleg høyrer heime i november, spør du meg. Til trøst tar eg eit like tilbakeblikk på høgdepunkta i starten av månaden.

Blodrot

Fylt kvitveis, er det 'Vestal' skal tru?

Grøn hybridjulerose, fekk denne som frøplante frå nokon på Hagepraten for minst fem år sidan.

Fylt julerose frå Eides stauder

Blodrips, ein undervurdert gamal travar

Perleblomane er villige og vakre

Småhjerte (eller er det fenrikshjerte?) i kveldssol, også vakker og villig.

Halvfylt gulveis

Elles skjer det mykje i Blåbærhagen for tida. Men det er det mannen i huset som står for, han temmer villnisset av ei tilleggstomt bit for bit, med stor iver. Som nokon kankje har fått med seg kjøpte me nabotomta i vinter, den er på omlag eit halvt mål og består stort sett av steinrøys overgrodd med parklirekne og toppspirea. Men etter kvart som ugraset viker plassen, kjem det fram stadig nye lyspunkt. Ein gong i tida sto det ei lita stove her, ho blei riven på 1960-talet. Hustuftene står igjen, og nokre hageplantar er her også; mengder med storkonvall og nattfiol, og eit buskas med alperips og rognspirea. Me er litt usikre på kven som budde her, i følge naboen var det ei gamal kone. I følge ein annan nabo vart stova bygd tidleg på 1900-talet som ledd i eit prosjekt for å få reisande folk i området til å busetje seg. Me håpar på å finne ut litt meir etterkvart. 

Uansett kven det no var som budde her, har dei brukt mykje tid og krefter på å lempe stein. Det renn ein liten bekk gjennom tomta, og nesten heile bekkefaret er murt opp med naturstein. Elles er det også mange andre slags murar, me anar ikkje kvifor dei er der eller kva funksjon dei har hatt. Men spennande er det, i alle fall! Det er som sagt mannen min som gjør jobben, han er full av idear og entusiasme og har mange store planar for området. Og det skal han få fortelje om sjølv, for han går nemlig no inn som medskribent i bloggen her. Mi eiga hageblogging har jo vore heller laber i seinare tid. Og det er synd, ikkje minst for dokumentasjonen sin del. Men no skal alt bli så mykje betre! De, kjære lesarar (om det er nokon igjen), får ta godt i mot han.

Her er eit par-tre oversiktsbilder frå nyetomta, tatt i starten av mai:

Utsikt oppover mot fjellet (mot vest)

Nedover mot aust, nedre del av bekkefaret

Bekken nesten heilt tørr.

For ein månads tid sidan var f.eks. heile området på det siste bildet overgrodd. Det ser allereie adskillig betre ut, men det ligg nok ein del skumle røtter og lurar under skorpa. Me får ta det etterkvart, uansett trur eg det blir fint! Tenk deg dette bekkeløpet i friskt fall, med frodige hosta og iris langs med sidene, øverst ein oppdemt andedam, og nedanfor den ei lita bru over bekken. Du og du.